Boka handler om livet til Dave (21 år), som får ansvar for sin 14 år yngre bror, når deres foreldre dør av kreft, med bare noen måneders mellomrom. Dave tar med seg lillebroren Toph og flytter fra hjembyen Chicago, til San Francisco. Boka er basert på en sann historie, og de gangene man synes historien er for drøy er det bare å minne seg selv på at ikke noe univers er rarere enn vårt eget.
Men hva er det som gjør at jeg liker denne boka så godt?
Det er gjenkjennelsen som handler om hvor vanskelig det er å ville være original og ekte, føle at man er viktig, eller kanskje til og med viktigst, føle at man har opplevd noe ingen kan forstå, og samtidig ønske tryggheten i være en del av en gjeng, en av mange, eller i det minste finne noen som forstår.
Det er hans beskrivelser av død og alt som følger med, hans forhold til det motsatte kjønn, hans rolle som ung oppdrager og hans syn på verden, ispedd en god dose (selv)kritikk, bevissthet og humor. Det er måten han beskriver sorg og redesel; når det blir en del av livet, kan det ikke unngå å bli en del av hverdagen. Det er historien, tilsynelatende langt fra min egen hverdag, uten ansvar for noen andre enn meg selv, som gir meg en følelse av at de tingene vi synes er vanskeligst er vi ikke alene om å slite med.
Det er det drivende språket og Eggers uttrykk. Boka er ikke tunglest, men Eggers leker seg med språket og derfor er den engelske utgaven en utfordring, for de av oss som pleier å velge den norske versjonen. Heldigvis er oversettelsen et glimrende alternativ. Oversetteren Jon Rognlien står med glans i faget "krevende oversettelse".
Bokas baksidetekst prøver å oppsummere hva boka handler om, og klarer det like bra som jeg klarer i andre avsnitt. Teksten avsluttes med følgende: ...dette er en av de bøkene som du, etter å ha lest den, ikke er i tvil om at du har lest.
Jeg kan ikke se for meg noe annet.
- Hanna
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar