God fredag! Vi i bloggruppen vil starte en slags tradisjon med ukentlige anbefalinger av ulike slag. Håper det faller i smak:) til tross for vår opphøyde status i klassen, er vi mottagelige for innspill fra dere andre om finuerlige anbefalinger.
Denne uken er det boken "Den lille prinsen" av Antoine de Saint-Exupery som får æren av å bli satt på en aldri så liten pidestall. Den er min ubestridte yndlingsbok gjennom tidene! Så om det skulle være noen der ute som på merkverdig vis IKKE føler seg som bedre mennesker etter å ha lest den ( jeg regner jo med at alle nå kommer til å lese den!), så ønsker jeg ikke å få høre om det, av den enkle grunn at jeg da blir nødt til å dele ut pryl!! helt seriøs ass-kicking. Har ikke så lyst til det, for jeg får så vondt i hånda (eller foten, om du vil).
Tilbake til boka.. Den er ganske enkelt et must for ethvert (hobby)filsosoferende menneske; enkel, vakker og lettlest! En helt nydelig bok om de store tingene i livet; om hva som er betydningsfullt for oss og hvorfor. Så om du har vært så uheldig at du hittil i livet ikke har fått oppleve gleden av å lese om den lille prinsen, er den kommende uken en gylden anledning til å gjøre noe med dette!
Jeg har en snikende magefølelse om at denne teksten er stinn av skrivefeil, men jeg orker ikke lese gjennom den, da jeg regner med at tekstklassen vil belyse disse etterhvert som de oppdages. Så jeg lar dere lese korrekturen for meg! Sweet! Dette ble ihvertfall den store parentesteksten. Se også:
Kurt Vonnegut (1922 - 2007) var en svært profilert og sjangerlekende amerikansk forfatter og kunstner. Mange mener han er blant de viktigste forfatterne av det 20. århundret. Hans mest kjente bøker var "Slaughterhouse-Five" og "Cat's Cradle".
I sin bok "Bagombo Snuff Box: Uncollected Short Fiction", listet han opp åtte regler for å skrive en god novelle. Men han sa også at virkelig gode forfattere gjerne bryter én eller flere av disse reglene.
De to siste ukene har vi jobbet med deltakende kommunikasjon. Første del i prosjektet var et grundig dypdykk i Ambulansesaken. Neste steg var å lage et prosjekt der publikum skulle kunne delta. De fem gruppene valgte å løse dette på vidt forskjellige måter og her er de ulike løsningene:
Gruppe A - Sigurd, Åse, Hanna, Karoline og Max Det har blitt diskutert rasisme, diskriminering og medias makt opp og ned og i mente. Vår gruppe klarte etter mye om og men å bestemme oss for å utforske diskriminering. Vi ville finne ut hva som må til for at en svakere stilt person som tydelig trenger hjelp får det. Og hvordan reagerer folk på at én nekter å hjelpe? Det bar ned til Akersgata, nærmere bestemt utenfor VG-huset, med skjult kamera og mikrofon, en “lam” mann i rullestol (meg) og en som spiller drittsekken som ikke vil hjelpe (Sigurd).
Max: Problemet med å spille offer var å misbruke andre menneskers velvilje. Litt frekt å sette dem i en situasjon der de burde hjelpe, men hvor det egentlig ikke er behov for det. Det var inspirerende å se hvor mange som hjalp til, og det var interessant å høre kommentarene etterpå. Mange var reflekterte rundt egen rolle, men forsto også hvorfor noen valgte å ikke hjelpe. Jeg fikk og en god del kjappe blikk ala "Jeg kikker bare kjapt på deg fordi du sitter i rullestol"-blikk. Ekkelt. Sigurd: Det var ubehagelig. Jeg prøvde å lese blikkene til de som prøvde å hjelpe. Jeg så en blanding av vantro og raseri. Jeg var ivrig på å få opp mikken og avsløre spillet så fort som mulig, så de kunne se at jeg ikke er et rasshøl. I etterkant var det et par stykker som sa at de ikke var så overrasket over at jeg ikke gadd å hjelpe Max. Det hadde jeg vært. Å vippe opp en stakkars rullestolbruker koster deg 3 kalorier, og burde komme som en reflekshandling hos alle voksne, friske mennesker.
De andre gruppene kommer med sine bidrag om alt for lenge. Stay tuned Gruppe C - Ragnhild, Ole, Nina-Beathe, Ola, Filip, Hans Christian Vi bestemte oss ganske tidliggg for å lage en kobling mellom Ali Farah-saken og det at Mette-Marit snublet i en trapp i Kiev. Vi visste ikke helt hvilken problemstilling vi ville belyse, men jobbet snarere med måter å få saken ut til folk på. Valget falt på å lage en provoserende blogg. Men hvordan skulle den provosere?
Ali Farahs kronikk i Ny Tid provoserte jo mange, med sine koblinger mellom nåtidens nordmenn og 18/1900-tallets kolonimakter. Det ble sagt at han burde ha blitt beskyttet mot seg selv, og mange lurte svært på hvem som hadde skrevet det for ham.
I den anledning ville vi prøve å se hvor usaklig og ureflektert en blogg kunne være før noen tok affære. For å fremstå som en legitim blogg gi vi på tirsdagen til verks, og skrev flere idiotiske blogginnlegg om ting som
Monarkiet i Nepal:
"Han hevdet at folke foretrekker ”fred”, framfor diktatorisk monarki. Jeg vedder mitt abonnement på Se&Hør på at vis han hadde GIDDET å spørre folket så ser han at de VIL ha monarki :-( Monarki er den beste styreformen og er mye bedre en anarki og Nepal presidenten."
Et gjenglemt maleri av Elizabeth I:
""Hva som er kjempeviktig er hvordan hun ser ut", sier david starkey, som har skrevet bøker som tv har laget tv-shows av :P "Hun er veldig blek og har et rent-image. Bibelen som hun holder i hånda er nøkkelen: Det er hennes måte å si: Se på meg. Jeg er protestant! (OG monarkist!)"
Og synkende oppslutning rundt kongehuset:
"Det viser seg at det er folk som bor på østlands området som liker best monarkiet. Det er vel ikke så rart de andre landsdelen er jo sikkert misunnelige på at det er vi som har konge slottet og kongens familie bor også i Oslo som er på beste vestkant ;-D"
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Folk kommenterte og kommenterte, og det gikk som regel i saklige utspill. Ja ja. Idioti 1 menneskeheten 0. Men neste dag la vi ut innlegget om Mette-Marit, og da ble reaksjonen en ganske annen. I løpet av 30 minutter hadde det blitt fjernet av VG-bloggs moderator, en av de mektigste bloggmoderatorene på VG-nett.
Vi hadde blitt skjermet mot oss selv. Begrunnelsen var "Vis respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende. mvh VG-bloggs moderator."
Spør du oss kunne det samme blitt sagt om Ali Farah-kronikken.
Fascinerende.
Gå derfor ut, og kall alle folkeslag for rasister
Gruppe: Helene, Siri, Thomas, Christian, Andreas og Johnny.
Vi tok med oss to bilder, ett av Ali Farah, ett av ambulansesjåfør Erik Schjenken, gikk ut i verden, spurte folk hvem av mennene de hadde mest sympati for. Målet var å kalle folk rasister, uansett hvem de sympatiserte med. Hvis de utførte et ”valg” mellom disse to mennene skulle vi hevde at de gjorde valget basert på rase. Det viste seg at å kalle folk rasister ikke er like enkelt i praksis som i teorien.
Lærdommer: 1) De som har fått med seg de seneste utviklingene i ambulanse-saken (intervjuet med Erik Schjenken i A-magasinet og Ali Farahs kronikk i Ny Tid) klarer som oftest ikke å velge mellom de to. Jeg har sympati for begge. Disse menneskene er det vanskelig å kalle rasister, fordi de ikke foretar et valg, og fordi de er vennlige, reflekterte personer. 2) En overvekt av unge, hvite mennesker som har lest Ali Farahs kronikk har mistet mye av sympatien for ham, og velger Erik Schjenken. Kaller du disse for rasist (den klassiske rasisten – hvit herser med svart) er svaret ofte av ironisk karakter: Ja, jeg er KJEMPErasist. Med dette svaret vil de indikere at de selvfølgelig ikke er rasister, det er så selvfølgelig at de kan tøyse med det. 3) Alle mennesker er forskjellige, sa en vis mann en gang. Det er en sannhet man merker spesielt godt når man er ute på gaten. Her er noen eksempler på det: (de følgende sitatene er ikke direkte sitater.) Ung, hvit dame i butikk: Jeg har mest sympati for Schjenken, beklager, altså. Her indikerte hun at vi var ute etter å sanke sympati for Ali Farah. Da vi kalte henne rasist, ble stemningen trykket og ubehagelig. Hun var selvfølgelig ikke rasist, hun hadde bare nettopp lest en trist artikkel om Schjenken. Så, en annen dame, mulatt, også i butikk: Jeg KAN ikke være rasist. Hvem skal jeg være rasistisk mot? Hvite? Jeg er jo halvt hvit selv! Jeg er det beste fra begge verdener. Hun sa også at en venninne av henne med minoritetsbakgrunn hadde blitt spyttet på. En pakistansk taxisjåfør: Jeg kan ikke si at han er rasist. (om Erik Schjenken) Han sa også at han i sitt yrke har opplevd ubehagelige situasjoner med både hvite menn og somaliske menn. Alle disse tre var veldig forskjellige mennesker og må ikke gres med en kam. 4) Å kalle noen for rasist, er ubehagelig fordi: Folk blir satt ut av det, stemningen blir dårlig, og du risikerer at folk blir sinte/voldelige (dette skjedde aldri, men alle våre fordommer mot aggressive mennesker peker mot at det KAN skje). 5) På et ute på gaten-oppdrag vil man hele tiden måtte forholde seg til sine egne fordommer. Nei, han er for sint til å bli spurt, hun har det for travelt, hun kommer bare til å gi uinteressante svar, hun har for stor hatt osv. Folk som sier noe annet , at de spurte alle, uten å tenke over hvem de spurte (les: noen i gruppa vår) lyver.
Dette må du huske på neste gang du skal ut på gaten for å kalle folk rasister: • Ikke vær så feig som oss, kall folk rasister UANSETT hvor diplomatiske og snille de er • Ha med videokamera, MED kassett • Ha bind foran øynene, først da kan du kvitte deg med dine egne fordommer, og spørre ALLE • Hvis du skal gjøre noe, gjør det ordentlig: Ta med et stempel med ordet ”rasist” og bruk det til å stemple folk i pannen.
Moral: Alle er rasister, men bare noen baserer viktige avgjørelser på rase. Hvem er disse noen? Det vet disse noen best selv, for eksempel Erik Schjenken.
Gruppe E: Lise, Martine, Jon, Karoline, Kristin og Magnus.
Vårt utgangspunkt var å fokusere på hvordan skylden har blitt fordelt på ulike aktører i Ali Farah- saken. Vi la vekt på medias rolle. Saken har nesten fått preg av å være en farse, vi valgte derfor å lage et dukketeater. Filmen ” Hvem har skylden?” la vi ut på Youtube og på en egen blogg. Der oppfordret vi folk til å si sin mening. Hundrevis har sett filmen og vært inne på bloggen, men det har vært få som har kommet med kommentarer. Vi endret på teksten i bloggen og prøvde å provosere mer, men det ser ikke ut som det har hjulpet. Folk er kanskje lei av saken.
Nå som alle har (eller burde ha) levert essayet sitt på forumet, er vi stolte av å kunne presentere noen tips og triks å tenke på når man skriver essay:
· Jeg har spurt meg selv hva som er poenget med det jeg skriver om.
· Jeg har vært mer opptatt av å undre meg enn av å komme til en bestemt konklusjon.
· Jeg har nærmet meg emnet fra flere kanter, gransket det og prøvd å kaste lys over det fra en personlig synsvinkel
· Jeg har unngått klisjéaktige tanker.
· Jeg har prøvd å samle refleksjonene mine i et paradoks, og jeg har unngått å skrive ”Jeg mener….”, ”Jeg synes….”, ”Her føler jeg at det er riktig å …” osv.
· Jeg har skrevet ned episoder på en slik måte at leseren settes i en bestemt stemning.
· Jeg har knyttet refleksjoner til episoden(e) og bygget opp teksten slik at det er refleksjoner både før og etter episoden.
· Jeg har vært språklig bevisst, arbeidet med å formulere setninger som klinger godt, og jeg har brukt litterære virkemidler, for eksempel kontraster, språkbilder, ordspill og bokstavrim.
· Jeg har brukt ironi og humor uten å bli flåsete eller fleipete.
· Jeg har uttrykt meg muntlig og unngått uttrykk og setninger som ville være unaturlige å bruke i en samtale.
· Jeg har et tankevekkende innhold.
· Jeg har husket å spandere en kopp kaffe på max.
· Hovedidéen min ligger hele tiden under teksten. Emnet er den røde tråden i teksten, men det kan være sidesprang.
· Jeg har overlatt til leseren å trekke konklusjoner.
Journalistisk og politisk skriveverksted på Deichmanske bibliotek kl 16.30 (gratis) Meld deg på skriveverksted, og lær om:
- hva som gjør en tekst god - hva du må gjøre for å komme på trykk - hvordan du – på dine premisser – kan bli bedre til å skrive
Olav H. Hauge-kveld på Litteraturhuset kl 19.00 (gratis) Forfattar Sigmund Løvåsen, bidragsytar til Tid å hausta inn – 31 forfattarar om Olav H. Hauge, kåserer. Biletkunstnar og forfattar Bodil Cappelen, enkje etter Olav H. Hauge, les opp utvalde dikt. Folkemusikar Knut Hamre frå Hardanger spelar fele.
Simon Stranger leser fra MNEM på Chateau Neuf, bokkaféen kl. 20:00 (gratis)
