Gruppe A - Sigurd, Åse, Hanna, Karoline og Max
Det har blitt diskutert rasisme, diskriminering og medias makt opp og ned og i mente. Vår gruppe klarte etter mye om og men å bestemme oss for å utforske diskriminering. Vi ville finne ut hva som må til for at en svakere stilt person som tydelig trenger hjelp får det. Og hvordan reagerer folk på at én nekter å hjelpe? Det bar ned til Akersgata, nærmere bestemt utenfor VG-huset, med skjult kamera og mikrofon, en “lam” mann i rullestol (meg) og en som spiller drittsekken som ikke vil hjelpe (Sigurd).
Max: Problemet med å spille offer var å misbruke andre menneskers velvilje. Litt frekt å sette dem i en situasjon der de burde hjelpe, men hvor det egentlig ikke er behov for det. Det var inspirerende å se hvor mange som hjalp til, og det var interessant å høre kommentarene etterpå. Mange var reflekterte rundt egen rolle, men forsto også hvorfor noen valgte å ikke hjelpe. Jeg fikk og en god del kjappe blikk ala "Jeg kikker bare kjapt på deg fordi du sitter i rullestol"-blikk. Ekkelt.
Sigurd: Det var ubehagelig. Jeg prøvde å lese blikkene til de som prøvde å hjelpe. Jeg så en blanding av vantro og raseri. Jeg var ivrig på å få opp mikken og avsløre spillet så fort som mulig, så de kunne se at jeg ikke er et rasshøl. I etterkant var det et par stykker som sa at de ikke var så overrasket over at jeg ikke gadd å hjelpe Max. Det hadde jeg vært. Å vippe opp en stakkars rullestolbruker koster deg 3 kalorier, og burde komme som en reflekshandling hos alle voksne, friske mennesker.
De andre gruppene kommer med sine bidrag om alt for lenge. Stay tuned
Gruppe C - Ragnhild, Ole, Nina-Beathe, Ola, Filip, Hans Christian
Vi bestemte oss ganske tidliggg for å lage en kobling mellom Ali Farah-saken og det at Mette-Marit snublet i en trapp i Kiev. Vi visste ikke helt hvilken problemstilling vi ville belyse, men jobbet snarere med måter å få saken ut til folk på. Valget falt på å lage en provoserende blogg. Men hvordan skulle den provosere?
Ali Farahs kronikk i Ny Tid provoserte jo mange, med sine koblinger mellom nåtidens nordmenn og 18/1900-tallets kolonimakter. Det ble sagt at han burde ha blitt beskyttet mot seg selv, og mange lurte svært på hvem som hadde skrevet det for ham.
I den anledning ville vi prøve å se hvor usaklig og ureflektert en blogg kunne være før noen tok affære. For å fremstå som en legitim blogg gi vi på tirsdagen til verks, og skrev flere idiotiske blogginnlegg om ting somMonarkiet i Nepal:
"Han hevdet at folke foretrekker ”fred”, framfor diktatorisk monarki. Jeg vedder mitt abonnement på Se&Hør på at vis han hadde GIDDET å spørre folket så ser han at de VIL ha monarki :-( Monarki er den beste styreformen og er mye bedre en anarki og Nepal presidenten."
Et gjenglemt maleri av Elizabeth I:
""Hva som er kjempeviktig er hvordan hun ser ut", sier david starkey, som har skrevet bøker som tv har laget tv-shows av :P
"Hun er veldig blek og har et rent-image. Bibelen som hun holder i hånda er nøkkelen: Det er hennes måte å si: Se på meg. Jeg er protestant! (OG monarkist!)"
Og synkende oppslutning rundt kongehuset:
"Det viser seg at det er folk som bor på østlands området som liker best monarkiet. Det er vel ikke så rart de andre landsdelen er jo sikkert misunnelige på at det er vi som har konge slottet og kongens familie bor også i Oslo som er på beste vestkant ;-D"
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Folk kommenterte og kommenterte, og det gikk som regel i saklige utspill. Ja ja. Idioti 1 menneskeheten 0. Men neste dag la vi ut innlegget om Mette-Marit, og da ble reaksjonen en ganske annen. I løpet av 30 minutter hadde det blitt fjernet av VG-bloggs moderator, en av de mektigste bloggmoderatorene på VG-nett.
Vi hadde blitt skjermet mot oss selv. Begrunnelsen var "Vis respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende. mvh VG-bloggs moderator."
Spør du oss kunne det samme blitt sagt om Ali Farah-kronikken.
Fascinerende.
Gå derfor ut, og kall alle folkeslag for rasister
Gruppe: Helene, Siri, Thomas, Christian, Andreas og Johnny.
Vi tok med oss to bilder, ett av Ali Farah, ett av ambulansesjåfør Erik Schjenken, gikk ut i verden, spurte folk hvem av mennene de hadde mest sympati for. Målet var å kalle folk rasister, uansett hvem de sympatiserte med. Hvis de utførte et ”valg” mellom disse to mennene skulle vi hevde at de gjorde valget basert på rase. Det viste seg at å kalle folk rasister ikke er like enkelt i praksis som i teorien.
Lærdommer:
1) De som har fått med seg de seneste utviklingene i ambulanse-saken (intervjuet med Erik Schjenken i A-magasinet og Ali Farahs kronikk i Ny Tid) klarer som oftest ikke å velge mellom de to. Jeg har sympati for begge. Disse menneskene er det vanskelig å kalle rasister, fordi de ikke foretar et valg, og fordi de er vennlige, reflekterte personer.
2) En overvekt av unge, hvite mennesker som har lest Ali Farahs kronikk har mistet mye av sympatien for ham, og velger Erik Schjenken. Kaller du disse for rasist (den klassiske rasisten – hvit herser med svart) er svaret ofte av ironisk karakter: Ja, jeg er KJEMPErasist. Med dette svaret vil de indikere at de selvfølgelig ikke er rasister, det er så selvfølgelig at de kan tøyse med det.
3) Alle mennesker er forskjellige, sa en vis mann en gang. Det er en sannhet man merker spesielt godt når man er ute på gaten. Her er noen eksempler på det: (de følgende sitatene er ikke direkte sitater.) Ung, hvit dame i butikk: Jeg har mest sympati for Schjenken, beklager, altså. Her indikerte hun at vi var ute etter å sanke sympati for Ali Farah. Da vi kalte henne rasist, ble stemningen trykket og ubehagelig. Hun var selvfølgelig ikke rasist, hun hadde bare nettopp lest en trist artikkel om Schjenken. Så, en annen dame, mulatt, også i butikk: Jeg KAN ikke være rasist. Hvem skal jeg være rasistisk mot? Hvite? Jeg er jo halvt hvit selv! Jeg er det beste fra begge verdener. Hun sa også at en venninne av henne med minoritetsbakgrunn hadde blitt spyttet på. En pakistansk taxisjåfør: Jeg kan ikke si at han er rasist. (om Erik Schjenken) Han sa også at han i sitt yrke har opplevd ubehagelige situasjoner med både hvite menn og somaliske menn. Alle disse tre var veldig forskjellige mennesker og må ikke gres med en kam.
4) Å kalle noen for rasist, er ubehagelig fordi: Folk blir satt ut av det, stemningen blir dårlig, og du risikerer at folk blir sinte/voldelige (dette skjedde aldri, men alle våre fordommer mot aggressive mennesker peker mot at det KAN skje).
5) På et ute på gaten-oppdrag vil man hele tiden måtte forholde seg til sine egne fordommer. Nei, han er for sint til å bli spurt, hun har det for travelt, hun kommer bare til å gi uinteressante svar, hun har for stor hatt osv. Folk som sier noe annet , at de spurte alle, uten å tenke over hvem de spurte (les: noen i gruppa vår) lyver.
Dette må du huske på neste gang du skal ut på gaten for å kalle folk rasister:
• Ikke vær så feig som oss, kall folk rasister UANSETT hvor diplomatiske og snille de er
• Ha med videokamera, MED kassett
• Ha bind foran øynene, først da kan du kvitte deg med dine egne fordommer, og spørre ALLE
• Hvis du skal gjøre noe, gjør det ordentlig: Ta med et stempel med ordet ”rasist” og bruk det til å stemple folk i pannen.
Moral: Alle er rasister, men bare noen baserer viktige avgjørelser på rase. Hvem er disse noen? Det vet disse noen best selv, for eksempel Erik Schjenken.
Gruppe E: Lise, Martine, Jon, Karoline, Kristin og Magnus.
Vårt utgangspunkt var å fokusere på hvordan skylden har blitt fordelt på ulike aktører i Ali Farah- saken. Vi la vekt på medias rolle. Saken har nesten fått preg av å være en farse, vi valgte derfor å lage et dukketeater. Filmen ” Hvem har skylden?” la vi ut på Youtube og på en egen blogg. Der oppfordret vi folk til å si sin mening. Hundrevis har sett filmen og vært inne på bloggen, men det har vært få som har kommet med kommentarer. Vi endret på teksten i bloggen og prøvde å provosere mer, men det ser ikke ut som det har hjulpet. Folk er kanskje lei av saken.
Youtube:
Blogg:
http://hvemharskylden.blogspot.com :P
Et gjenglemt maleri av Elizabeth I:
""Hva som er kjempeviktig er hvordan hun ser ut", sier david starkey, som har skrevet bøker som tv har laget tv-shows av :P
"Hun er veldig blek og har et rent-image. Bibelen som hun holder i hånda er nøkkelen: Det er hennes måte å si: Se på meg. Jeg er protestant! (OG monarkist!)"
Og synkende oppslutning rundt kongehuset:
"Det viser seg at det er folk som bor på østlands området som liker best monarkiet. Det er vel ikke så rart de andre landsdelen er jo sikkert misunnelige på at det er vi som har konge slottet og kongens familie bor også i Oslo som er på beste vestkant ;-D"
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Folk kommenterte og kommenterte, og det gikk som regel i saklige utspill. Ja ja. Idioti 1 menneskeheten 0. Men neste dag la vi ut innlegget om Mette-Marit, og da ble reaksjonen en ganske annen. I løpet av 30 minutter hadde det blitt fjernet av VG-bloggs moderator, en av de mektigste bloggmoderatorene på VG-nett.
Vi hadde blitt skjermet mot oss selv. Begrunnelsen var "Vis respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende. mvh VG-bloggs moderator."
Spør du oss kunne det samme blitt sagt om Ali Farah-kronikken.
Fascinerende.
Gå derfor ut, og kall alle folkeslag for rasister
Gruppe: Helene, Siri, Thomas, Christian, Andreas og Johnny.
Vi tok med oss to bilder, ett av Ali Farah, ett av ambulansesjåfør Erik Schjenken, gikk ut i verden, spurte folk hvem av mennene de hadde mest sympati for. Målet var å kalle folk rasister, uansett hvem de sympatiserte med. Hvis de utførte et ”valg” mellom disse to mennene skulle vi hevde at de gjorde valget basert på rase. Det viste seg at å kalle folk rasister ikke er like enkelt i praksis som i teorien.
Lærdommer:
1) De som har fått med seg de seneste utviklingene i ambulanse-saken (intervjuet med Erik Schjenken i A-magasinet og Ali Farahs kronikk i Ny Tid) klarer som oftest ikke å velge mellom de to. Jeg har sympati for begge. Disse menneskene er det vanskelig å kalle rasister, fordi de ikke foretar et valg, og fordi de er vennlige, reflekterte personer.
2) En overvekt av unge, hvite mennesker som har lest Ali Farahs kronikk har mistet mye av sympatien for ham, og velger Erik Schjenken. Kaller du disse for rasist (den klassiske rasisten – hvit herser med svart) er svaret ofte av ironisk karakter: Ja, jeg er KJEMPErasist. Med dette svaret vil de indikere at de selvfølgelig ikke er rasister, det er så selvfølgelig at de kan tøyse med det.
3) Alle mennesker er forskjellige, sa en vis mann en gang. Det er en sannhet man merker spesielt godt når man er ute på gaten. Her er noen eksempler på det: (de følgende sitatene er ikke direkte sitater.) Ung, hvit dame i butikk: Jeg har mest sympati for Schjenken, beklager, altså. Her indikerte hun at vi var ute etter å sanke sympati for Ali Farah. Da vi kalte henne rasist, ble stemningen trykket og ubehagelig. Hun var selvfølgelig ikke rasist, hun hadde bare nettopp lest en trist artikkel om Schjenken. Så, en annen dame, mulatt, også i butikk: Jeg KAN ikke være rasist. Hvem skal jeg være rasistisk mot? Hvite? Jeg er jo halvt hvit selv! Jeg er det beste fra begge verdener. Hun sa også at en venninne av henne med minoritetsbakgrunn hadde blitt spyttet på. En pakistansk taxisjåfør: Jeg kan ikke si at han er rasist. (om Erik Schjenken) Han sa også at han i sitt yrke har opplevd ubehagelige situasjoner med både hvite menn og somaliske menn. Alle disse tre var veldig forskjellige mennesker og må ikke gres med en kam.
4) Å kalle noen for rasist, er ubehagelig fordi: Folk blir satt ut av det, stemningen blir dårlig, og du risikerer at folk blir sinte/voldelige (dette skjedde aldri, men alle våre fordommer mot aggressive mennesker peker mot at det KAN skje).
5) På et ute på gaten-oppdrag vil man hele tiden måtte forholde seg til sine egne fordommer. Nei, han er for sint til å bli spurt, hun har det for travelt, hun kommer bare til å gi uinteressante svar, hun har for stor hatt osv. Folk som sier noe annet , at de spurte alle, uten å tenke over hvem de spurte (les: noen i gruppa vår) lyver.
Dette må du huske på neste gang du skal ut på gaten for å kalle folk rasister:
• Ikke vær så feig som oss, kall folk rasister UANSETT hvor diplomatiske og snille de er
• Ha med videokamera, MED kassett
• Ha bind foran øynene, først da kan du kvitte deg med dine egne fordommer, og spørre ALLE
• Hvis du skal gjøre noe, gjør det ordentlig: Ta med et stempel med ordet ”rasist” og bruk det til å stemple folk i pannen.
Moral: Alle er rasister, men bare noen baserer viktige avgjørelser på rase. Hvem er disse noen? Det vet disse noen best selv, for eksempel Erik Schjenken.
Gruppe E: Lise, Martine, Jon, Karoline, Kristin og Magnus.
Vårt utgangspunkt var å fokusere på hvordan skylden har blitt fordelt på ulike aktører i Ali Farah- saken. Vi la vekt på medias rolle. Saken har nesten fått preg av å være en farse, vi valgte derfor å lage et dukketeater. Filmen ” Hvem har skylden?” la vi ut på Youtube og på en egen blogg. Der oppfordret vi folk til å si sin mening. Hundrevis har sett filmen og vært inne på bloggen, men det har vært få som har kommet med kommentarer. Vi endret på teksten i bloggen og prøvde å provosere mer, men det ser ikke ut som det har hjulpet. Folk er kanskje lei av saken.
Youtube:
Blogg:
http://hvemharskylden.blogspot.com :P
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar