søndag 18. januar 2009

Intervju med Erlend Loe

Erlend Loe forteller om meter med dagbøker, om Kurt og at han kunne skrevet om en statsminister som heter Jens Stoltenberg.

En sitring av forventning surrer blant oss førstisene på tekst. I et håpløst forsøk på å lage det enda mer koselig enn det allerede er i klasserommet er støvet børstet av sofaen, noe vittig er skrevet på tavla og en levende plante er installert for anledningen. Slarva går om hvor morsomt det skal bli og det skal bli enda morsommere enn det igjen og vi skal stille morsomme spørsmål og få morsomme svar og ha det morsomt. Erlend Loe er morsom. I hvert fall bøkene hans. Men hvordan er egentlig Erlend Loe? Klassen har lest Muleum, Loes nyeste roman, og stort sett alle har storkost seg med den. Klokka er slagen tolv og nå er det tid for møte med forfatteren selv.

Inn døra kommer et vandrende fyrtårn. Erlend Loe stripper av seg en enorm sekk, sko, jakke og regnbukse før han forsøker å dandere kroppen sin komfortabelt på sofaen. Han drar strømpene på plass og skuer rundt på de ivrige studentene som nærmest detter av stolen der de sitter i en halvsirkel om ham. Han brummer i gang stemmen og forteller flittig om hvordan han begynte å skrive. Som jeg-personen i Muleum begynte også Loe å skrive dagbok. I løpet av året som utveklingsstudent i Frankrike som syttenåring bygde Loe opp en stabel på nærmere halvannen meter med utskrevne dagbøker.

- Etter det var språket på plass. Jeg var så vant til å skrive at da jeg fikk ideen til Naiv. Super var det bare å kjøre på. Å finne sin egen stil handler om å skrive mye. For meg kommer det veldig enkelt, når jeg først får en ide jeg liker og har tro på setter jeg meg ned og skriver den ut. Jeg vet tittelen, jeg vet ikke hele plottet, men jeg har en ramme. Ideen til Muleum var at jeg ville ha en jente som fløy rundt i verden. Etter hvert som jeg skrev datt brikkene på plass, forteller han.

Loe sier du må la deg bli forelska i din egen ide. Ikke file bort de skarpe kantene. Mange har en tendens til å overarbeide og slipe ned ideen, og til slutt sitter de igjen med en liten rund klump uten noe særlig futt i. Ideen trenger heller ikke være ekstremt original hvis du har et godt språk. Språket er alt, sier han. Selv skriver han ned alle ideer han får og går gjennom notatbøkene med jevne mellomrom og finner kanskje små elementer han kan bruke i bøkene sine. Eller så eskalerer de og blir til egne prosjekter.

Klassen har også hatt Hanne Ørstavik på besøk, en forfatter som har blitt kritisert for å bruke virkelige personer i sine romaner. I Loes fortellinger havner personene ofte i så sære og humoristiske situasjoner at det virker høyst usannsynlig at de er basert på virkelige personer. Men om det er lov å bruke virkeligheten i bøker? For alle del.

- Jeg kunne skrevet en roman om en person som het Jens Stoltenberg og var statsminister i Norge. Det har jeg helt rett til. Jeg er helt enig med Ørstavik i at i skriverommet må forfatteren få være ensom, der har forfatteren total frihet. Eller så har jeg kanskje ikke levd et så utsvevende liv at jeg har møtt noen jeg vil bruke. Men jeg plukker opp små ting her og der som blir med i bøkene mine.

Intensiteten i rommet har gått rett i gølvet og det skrikes etter frisk luft og varm kaffe. Noen heldige får sneket til seg en autograf i hver sitt eksemplar av Muleum og blir stående som smågutter som sammenligner fotballkort. Etter en timinutter er glede og vilje tilbake på topp.

Historiefortelling er det som er interesserer, sier Loe. Han gikk Den Danske Filmskole i København for å få vite ”hva som er piss, hva som er bra”.

- Jeg hadde vært innom Kunstakademiet og der var det tusen meter under taket og alt var lov og jeg hata det. Jeg ville vite konkret hva som var bra. Jeg ville vite hva som må til for å gjøre en historie bra, hva som funker. Jeg ville lære å fortelle historier.

Og fortelle historier kan han. Loe har fortalt mye og mangt, han har skrevet en rekke romaner, skrevet filmmanus og ”barnebøkene” om Kurt. Kurt-bøkene har nærmest kultstatus, til tross for betegnelsen barnebøker.

- Jeg tror ikke noe på å skrive ned til barn. Faren min leste Robin Hood for meg og selv om jeg ikke alltid forsto, var det spennende. Hvis jeg ikke forsto var det bare å spørre. Det samme har flere foreldre fortalt meg, at barna spør hvorfor de ler når de leser og barna ikke synes det er morsomt. Og da må det forklares og vi bringer barna litt inn i voksenverdenen. Det er bedre å dra dem opp enn å komme ned til dem.

Klassen begynner å bli go’mett på kloke og morsomme ord fra Loe, og runder av med å fiske etter noen tips&tricks for å skrive en knakendes god roman. Loe trekker litt på skuldrene.

- Når jeg har det morsomt og bra når jeg jobber, føles det som andre også synes det er bra når de leser det, smiler han.