tirsdag 25. november kl. 19:00 på BLÅ
Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske.
Går du med en spirende forfatter i magen bør du få med deg denne kvelden.
Merete Morken Andersen er forfatter og underviser på Aschehoug forfatterskole.
Morten Moi er forelegger i Gyldendal.
Johan Harstad en ung, dyktig forfatter.
Disse tre vil dele med publikum sine erfaringer med skriveprosessen. Arrangementet oppfordrer til stor deltagelse fra publikum, så forbered spørsmål, for her har du muligheten til å spørre om alt du måtte lure på for å bli forfatter!
* Mer informasjon: Litteratur på Blå
* Billetter: 30 kr
søndag 23. november 2008
torsdag 13. november 2008
Fernando Pessoa
"Et "must" for alle som har hang til dagdrømming og eksistensiell undring"Fernando Pessoa (1888 - 1935) var en portugisisk poet og prosaist. Han levde et meget tilbaketrukket liv i Lisboa, og det var først etter hans død han begynte å få et internasjonalt rykte som poet. Grunnen til dette var at en kiste med mer enn 25.000 notatbøker, brev, skriblerier og dikt skrevet av ham ble oppdaget og begynt kartlagt. I 1982 ble Uroens bok - i senere tid omtalt som "et "must" for alle som har hang til dagdrømming og eksistensiell undring" utgitt, og verden fikk øynene opp også for den prosaiske siden av hans særeegne forfatterskap. I dag regnes han som en sentral skikkelse i det 20- århundrets poetiske modernisme.
Noe av det som gjør Pessoas forfatterskap så unikt var at han skrev under en rekke heteronymer. Det vil si selvstendige dikterpersonligheter som alle har forskjellige personligheter og egen skrivestil og dikter ut fra sine syn på livet, på politikk og filosofi (i motsetning til pseudonymet som blir brukt som dekknavn for en virkelig person). Han hadde minst tjueto heteronymer, men de tre mest berømte er Ricardo Reis, Àlvaro de Campos og Alberto Cairo. En fjerde, Bernardo Soares, skal være "forfatteren" av Uroens Bok, og ligne mest på forfatteren hva det gjelder personlighet.
Her er utdrag fra dikt av forskjellige heteronymer og ett signert forfatteren selv:
Alberto Caeiro:
"The Keeper of Herds"
I have no ambitions and no desires.
To be a poet is not my ambition,
It's my way of being alone.
Ricardo Reis:
As long as I feel the full breeze in my hair
And see the sun shining strong on the leaves,
I will not ask for more.
What better thing could destiny give me
Than the sensual passing of life in moments
Of ignorance like this?
Àlvaro de Campos
"The Tobacco Shop"
I'm nothing.
I'll always be nothing.
I can't want to be something.
But I have in me all the dreams of the world.
Fernando Pessoa selv:
"Autopsychography"
The poet is a faker
Who's so good at his act
He even fakes the pain
Of pain he feels in fact.
Lyst på mer?
Sjekk denne siden
Boken Fernando Pessoas tre siste dager av Antonio Tabucchi er en kjekk liten fortelling. I denne boken får Pessoa besøk på sitt dødsleie av sine mest berømte heteronymer, og hver av dem har en hemmelighet å fortelle.
Sjekk ditt lokale bibliotek for en Fernando-oppfriskning.
God fornøyelse!
- Max
mandag 10. november 2008
Sesongens første konkurranse
Vi i bloggruppen har bestemt oss for å utlyse en konkurranse. Konkurransen går ut på å skrive den beste seksordsfortellingen på Max (Berg) seks ord.
Premie: Vinneren vil få fritak fra å få konstruktiv kritikk (fra Hasse) resten av året.
Frist: Søndag 16. november.
Regler: Kun én fortelling per pers.
Fremgangsmåte: Send bidraget ditt på mail til oss ( rom272b@gmail.com ). Vi har avstemming hele søndag.
Vi ønsker dere lykke til med konkurransen, men også med andre ting som opptar dere for tiden.
Premie: Vinneren vil få fritak fra å få konstruktiv kritikk (fra Hasse) resten av året.
Frist: Søndag 16. november.
Regler: Kun én fortelling per pers.
Fremgangsmåte: Send bidraget ditt på mail til oss ( rom272b@gmail.com ). Vi har avstemming hele søndag.
Vi ønsker dere lykke til med konkurransen, men også med andre ting som opptar dere for tiden.
torsdag 6. november 2008
A Heartbreaking Work of Staggering Genius
Eller Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, skrevet av Dave Eggers.
Boka handler om livet til Dave (21 år), som får ansvar for sin 14 år yngre bror, når deres foreldre dør av kreft, med bare noen måneders mellomrom. Dave tar med seg lillebroren Toph og flytter fra hjembyen Chicago, til San Francisco. Boka er basert på en sann historie, og de gangene man synes historien er for drøy er det bare å minne seg selv på at ikke noe univers er rarere enn vårt eget.
Men hva er det som gjør at jeg liker denne boka så godt?
Det er gjenkjennelsen som handler om hvor vanskelig det er å ville være original og ekte, føle at man er viktig, eller kanskje til og med viktigst, føle at man har opplevd noe ingen kan forstå, og samtidig ønske tryggheten i være en del av en gjeng, en av mange, eller i det minste finne noen som forstår.
Det er hans beskrivelser av død og alt som følger med, hans forhold til det motsatte kjønn, hans rolle som ung oppdrager og hans syn på verden, ispedd en god dose (selv)kritikk, bevissthet og humor. Det er måten han beskriver sorg og redesel; når det blir en del av livet, kan det ikke unngå å bli en del av hverdagen. Det er historien, tilsynelatende langt fra min egen hverdag, uten ansvar for noen andre enn meg selv, som gir meg en følelse av at de tingene vi synes er vanskeligst er vi ikke alene om å slite med.
Det er det drivende språket og Eggers uttrykk. Boka er ikke tunglest, men Eggers leker seg med språket og derfor er den engelske utgaven en utfordring, for de av oss som pleier å velge den norske versjonen. Heldigvis er oversettelsen et glimrende alternativ. Oversetteren Jon Rognlien står med glans i faget "krevende oversettelse".
Bokas baksidetekst prøver å oppsummere hva boka handler om, og klarer det like bra som jeg klarer i andre avsnitt. Teksten avsluttes med følgende: ...dette er en av de bøkene som du, etter å ha lest den, ikke er i tvil om at du har lest.
Jeg kan ikke se for meg noe annet.
- Hanna
Boka handler om livet til Dave (21 år), som får ansvar for sin 14 år yngre bror, når deres foreldre dør av kreft, med bare noen måneders mellomrom. Dave tar med seg lillebroren Toph og flytter fra hjembyen Chicago, til San Francisco. Boka er basert på en sann historie, og de gangene man synes historien er for drøy er det bare å minne seg selv på at ikke noe univers er rarere enn vårt eget.
Men hva er det som gjør at jeg liker denne boka så godt?
Det er gjenkjennelsen som handler om hvor vanskelig det er å ville være original og ekte, føle at man er viktig, eller kanskje til og med viktigst, føle at man har opplevd noe ingen kan forstå, og samtidig ønske tryggheten i være en del av en gjeng, en av mange, eller i det minste finne noen som forstår.
Det er hans beskrivelser av død og alt som følger med, hans forhold til det motsatte kjønn, hans rolle som ung oppdrager og hans syn på verden, ispedd en god dose (selv)kritikk, bevissthet og humor. Det er måten han beskriver sorg og redesel; når det blir en del av livet, kan det ikke unngå å bli en del av hverdagen. Det er historien, tilsynelatende langt fra min egen hverdag, uten ansvar for noen andre enn meg selv, som gir meg en følelse av at de tingene vi synes er vanskeligst er vi ikke alene om å slite med.
Det er det drivende språket og Eggers uttrykk. Boka er ikke tunglest, men Eggers leker seg med språket og derfor er den engelske utgaven en utfordring, for de av oss som pleier å velge den norske versjonen. Heldigvis er oversettelsen et glimrende alternativ. Oversetteren Jon Rognlien står med glans i faget "krevende oversettelse".
Bokas baksidetekst prøver å oppsummere hva boka handler om, og klarer det like bra som jeg klarer i andre avsnitt. Teksten avsluttes med følgende: ...dette er en av de bøkene som du, etter å ha lest den, ikke er i tvil om at du har lest.
Jeg kan ikke se for meg noe annet.
- Hanna
torsdag 30. oktober 2008
Ukas anbefaling
God fredag! Vi i bloggruppen vil starte en slags tradisjon med ukentlige anbefalinger av ulike slag. Håper det faller i smak:) til tross for vår opphøyde status i klassen, er vi mottagelige for innspill fra dere andre om finuerlige anbefalinger.
Denne uken er det boken "Den lille prinsen" av Antoine de Saint-Exupery som får æren av å bli satt på en aldri så liten pidestall. Den er min ubestridte yndlingsbok gjennom tidene! Så om det skulle være noen der ute som på merkverdig vis IKKE føler seg som bedre mennesker etter å ha lest den ( jeg regner jo med at alle nå kommer til å lese den!), så ønsker jeg ikke å få høre om det, av den enkle grunn at jeg da blir nødt til å dele ut pryl!! helt seriøs ass-kicking. Har ikke så lyst til det, for jeg får så vondt i hånda (eller foten, om du vil).
Tilbake til boka.. Den er ganske enkelt et must for ethvert (hobby)filsosoferende menneske; enkel, vakker og lettlest! En helt nydelig bok om de store tingene i livet; om hva som er betydningsfullt for oss og hvorfor. Så om du har vært så uheldig at du hittil i livet ikke har fått oppleve gleden av å lese om den lille prinsen, er den kommende uken en gylden anledning til å gjøre noe med dette!
Jeg har en snikende magefølelse om at denne teksten er stinn av skrivefeil, men jeg orker ikke lese gjennom den, da jeg regner med at tekstklassen vil belyse disse etterhvert som de oppdages. Så jeg lar dere lese korrekturen for meg! Sweet! Dette ble ihvertfall den store parentesteksten. Se også:
Brainyquote siden i seg selv er vel egentlig verd en liten anbefaling..
Ha en magisk helg! fred ut, ord opp, og ikke glem lua på dansegulvet
Helene
onsdag 29. oktober 2008
Åtte tips fra en mester
Kurt Vonnegut (1922 - 2007) var en svært profilert og sjangerlekende amerikansk forfatter og kunstner. Mange mener han er blant de viktigste forfatterne av det 20. århundret. Hans mest kjente bøker var "Slaughterhouse-Five" og "Cat's Cradle".
I sin bok "Bagombo Snuff Box: Uncollected Short Fiction", listet han opp åtte regler for å skrive en god novelle. Men han sa også at virkelig gode forfattere gjerne bryter én eller flere av disse reglene.
I sin bok "Bagombo Snuff Box: Uncollected Short Fiction", listet han opp åtte regler for å skrive en god novelle. Men han sa også at virkelig gode forfattere gjerne bryter én eller flere av disse reglene.
Prosjekt i deltakende kommunikasjon
De to siste ukene har vi jobbet med deltakende kommunikasjon. Første del i prosjektet var et grundig dypdykk i Ambulansesaken. Neste steg var å lage et prosjekt der publikum skulle kunne delta. De fem gruppene valgte å løse dette på vidt forskjellige måter og her er de ulike løsningene:
Gruppe A - Sigurd, Åse, Hanna, Karoline og Max
Det har blitt diskutert rasisme, diskriminering og medias makt opp og ned og i mente. Vår gruppe klarte etter mye om og men å bestemme oss for å utforske diskriminering. Vi ville finne ut hva som må til for at en svakere stilt person som tydelig trenger hjelp får det. Og hvordan reagerer folk på at én nekter å hjelpe? Det bar ned til Akersgata, nærmere bestemt utenfor VG-huset, med skjult kamera og mikrofon, en “lam” mann i rullestol (meg) og en som spiller drittsekken som ikke vil hjelpe (Sigurd).
Max: Problemet med å spille offer var å misbruke andre menneskers velvilje. Litt frekt å sette dem i en situasjon der de burde hjelpe, men hvor det egentlig ikke er behov for det. Det var inspirerende å se hvor mange som hjalp til, og det var interessant å høre kommentarene etterpå. Mange var reflekterte rundt egen rolle, men forsto også hvorfor noen valgte å ikke hjelpe. Jeg fikk og en god del kjappe blikk ala "Jeg kikker bare kjapt på deg fordi du sitter i rullestol"-blikk. Ekkelt.
Sigurd: Det var ubehagelig. Jeg prøvde å lese blikkene til de som prøvde å hjelpe. Jeg så en blanding av vantro og raseri. Jeg var ivrig på å få opp mikken og avsløre spillet så fort som mulig, så de kunne se at jeg ikke er et rasshøl. I etterkant var det et par stykker som sa at de ikke var så overrasket over at jeg ikke gadd å hjelpe Max. Det hadde jeg vært. Å vippe opp en stakkars rullestolbruker koster deg 3 kalorier, og burde komme som en reflekshandling hos alle voksne, friske mennesker.
De andre gruppene kommer med sine bidrag om alt for lenge. Stay tuned
Gruppe C - Ragnhild, Ole, Nina-Beathe, Ola, Filip, Hans Christian
Vi bestemte oss ganske tidliggg for å lage en kobling mellom Ali Farah-saken og det at Mette-Marit snublet i en trapp i Kiev. Vi visste ikke helt hvilken problemstilling vi ville belyse, men jobbet snarere med måter å få saken ut til folk på. Valget falt på å lage en provoserende blogg. Men hvordan skulle den provosere?
Ali Farahs kronikk i Ny Tid provoserte jo mange, med sine koblinger mellom nåtidens nordmenn og 18/1900-tallets kolonimakter. Det ble sagt at han burde ha blitt beskyttet mot seg selv, og mange lurte svært på hvem som hadde skrevet det for ham.
I den anledning ville vi prøve å se hvor usaklig og ureflektert en blogg kunne være før noen tok affære. For å fremstå som en legitim blogg gi vi på tirsdagen til verks, og skrev flere idiotiske blogginnlegg om ting som
Gruppe A - Sigurd, Åse, Hanna, Karoline og Max
Det har blitt diskutert rasisme, diskriminering og medias makt opp og ned og i mente. Vår gruppe klarte etter mye om og men å bestemme oss for å utforske diskriminering. Vi ville finne ut hva som må til for at en svakere stilt person som tydelig trenger hjelp får det. Og hvordan reagerer folk på at én nekter å hjelpe? Det bar ned til Akersgata, nærmere bestemt utenfor VG-huset, med skjult kamera og mikrofon, en “lam” mann i rullestol (meg) og en som spiller drittsekken som ikke vil hjelpe (Sigurd).
Max: Problemet med å spille offer var å misbruke andre menneskers velvilje. Litt frekt å sette dem i en situasjon der de burde hjelpe, men hvor det egentlig ikke er behov for det. Det var inspirerende å se hvor mange som hjalp til, og det var interessant å høre kommentarene etterpå. Mange var reflekterte rundt egen rolle, men forsto også hvorfor noen valgte å ikke hjelpe. Jeg fikk og en god del kjappe blikk ala "Jeg kikker bare kjapt på deg fordi du sitter i rullestol"-blikk. Ekkelt.
Sigurd: Det var ubehagelig. Jeg prøvde å lese blikkene til de som prøvde å hjelpe. Jeg så en blanding av vantro og raseri. Jeg var ivrig på å få opp mikken og avsløre spillet så fort som mulig, så de kunne se at jeg ikke er et rasshøl. I etterkant var det et par stykker som sa at de ikke var så overrasket over at jeg ikke gadd å hjelpe Max. Det hadde jeg vært. Å vippe opp en stakkars rullestolbruker koster deg 3 kalorier, og burde komme som en reflekshandling hos alle voksne, friske mennesker.
De andre gruppene kommer med sine bidrag om alt for lenge. Stay tuned
Gruppe C - Ragnhild, Ole, Nina-Beathe, Ola, Filip, Hans Christian
Vi bestemte oss ganske tidliggg for å lage en kobling mellom Ali Farah-saken og det at Mette-Marit snublet i en trapp i Kiev. Vi visste ikke helt hvilken problemstilling vi ville belyse, men jobbet snarere med måter å få saken ut til folk på. Valget falt på å lage en provoserende blogg. Men hvordan skulle den provosere?
Ali Farahs kronikk i Ny Tid provoserte jo mange, med sine koblinger mellom nåtidens nordmenn og 18/1900-tallets kolonimakter. Det ble sagt at han burde ha blitt beskyttet mot seg selv, og mange lurte svært på hvem som hadde skrevet det for ham.
I den anledning ville vi prøve å se hvor usaklig og ureflektert en blogg kunne være før noen tok affære. For å fremstå som en legitim blogg gi vi på tirsdagen til verks, og skrev flere idiotiske blogginnlegg om ting somMonarkiet i Nepal:
"Han hevdet at folke foretrekker ”fred”, framfor diktatorisk monarki. Jeg vedder mitt abonnement på Se&Hør på at vis han hadde GIDDET å spørre folket så ser han at de VIL ha monarki :-( Monarki er den beste styreformen og er mye bedre en anarki og Nepal presidenten."
Et gjenglemt maleri av Elizabeth I:
""Hva som er kjempeviktig er hvordan hun ser ut", sier david starkey, som har skrevet bøker som tv har laget tv-shows av :P
"Hun er veldig blek og har et rent-image. Bibelen som hun holder i hånda er nøkkelen: Det er hennes måte å si: Se på meg. Jeg er protestant! (OG monarkist!)"
Og synkende oppslutning rundt kongehuset:
"Det viser seg at det er folk som bor på østlands området som liker best monarkiet. Det er vel ikke så rart de andre landsdelen er jo sikkert misunnelige på at det er vi som har konge slottet og kongens familie bor også i Oslo som er på beste vestkant ;-D"
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Folk kommenterte og kommenterte, og det gikk som regel i saklige utspill. Ja ja. Idioti 1 menneskeheten 0. Men neste dag la vi ut innlegget om Mette-Marit, og da ble reaksjonen en ganske annen. I løpet av 30 minutter hadde det blitt fjernet av VG-bloggs moderator, en av de mektigste bloggmoderatorene på VG-nett.
Vi hadde blitt skjermet mot oss selv. Begrunnelsen var "Vis respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende. mvh VG-bloggs moderator."
Spør du oss kunne det samme blitt sagt om Ali Farah-kronikken.
Fascinerende.
Gå derfor ut, og kall alle folkeslag for rasister
Gruppe: Helene, Siri, Thomas, Christian, Andreas og Johnny.
Vi tok med oss to bilder, ett av Ali Farah, ett av ambulansesjåfør Erik Schjenken, gikk ut i verden, spurte folk hvem av mennene de hadde mest sympati for. Målet var å kalle folk rasister, uansett hvem de sympatiserte med. Hvis de utførte et ”valg” mellom disse to mennene skulle vi hevde at de gjorde valget basert på rase. Det viste seg at å kalle folk rasister ikke er like enkelt i praksis som i teorien.
Lærdommer:
1) De som har fått med seg de seneste utviklingene i ambulanse-saken (intervjuet med Erik Schjenken i A-magasinet og Ali Farahs kronikk i Ny Tid) klarer som oftest ikke å velge mellom de to. Jeg har sympati for begge. Disse menneskene er det vanskelig å kalle rasister, fordi de ikke foretar et valg, og fordi de er vennlige, reflekterte personer.
2) En overvekt av unge, hvite mennesker som har lest Ali Farahs kronikk har mistet mye av sympatien for ham, og velger Erik Schjenken. Kaller du disse for rasist (den klassiske rasisten – hvit herser med svart) er svaret ofte av ironisk karakter: Ja, jeg er KJEMPErasist. Med dette svaret vil de indikere at de selvfølgelig ikke er rasister, det er så selvfølgelig at de kan tøyse med det.
3) Alle mennesker er forskjellige, sa en vis mann en gang. Det er en sannhet man merker spesielt godt når man er ute på gaten. Her er noen eksempler på det: (de følgende sitatene er ikke direkte sitater.) Ung, hvit dame i butikk: Jeg har mest sympati for Schjenken, beklager, altså. Her indikerte hun at vi var ute etter å sanke sympati for Ali Farah. Da vi kalte henne rasist, ble stemningen trykket og ubehagelig. Hun var selvfølgelig ikke rasist, hun hadde bare nettopp lest en trist artikkel om Schjenken. Så, en annen dame, mulatt, også i butikk: Jeg KAN ikke være rasist. Hvem skal jeg være rasistisk mot? Hvite? Jeg er jo halvt hvit selv! Jeg er det beste fra begge verdener. Hun sa også at en venninne av henne med minoritetsbakgrunn hadde blitt spyttet på. En pakistansk taxisjåfør: Jeg kan ikke si at han er rasist. (om Erik Schjenken) Han sa også at han i sitt yrke har opplevd ubehagelige situasjoner med både hvite menn og somaliske menn. Alle disse tre var veldig forskjellige mennesker og må ikke gres med en kam.
4) Å kalle noen for rasist, er ubehagelig fordi: Folk blir satt ut av det, stemningen blir dårlig, og du risikerer at folk blir sinte/voldelige (dette skjedde aldri, men alle våre fordommer mot aggressive mennesker peker mot at det KAN skje).
5) På et ute på gaten-oppdrag vil man hele tiden måtte forholde seg til sine egne fordommer. Nei, han er for sint til å bli spurt, hun har det for travelt, hun kommer bare til å gi uinteressante svar, hun har for stor hatt osv. Folk som sier noe annet , at de spurte alle, uten å tenke over hvem de spurte (les: noen i gruppa vår) lyver.
Dette må du huske på neste gang du skal ut på gaten for å kalle folk rasister:
• Ikke vær så feig som oss, kall folk rasister UANSETT hvor diplomatiske og snille de er
• Ha med videokamera, MED kassett
• Ha bind foran øynene, først da kan du kvitte deg med dine egne fordommer, og spørre ALLE
• Hvis du skal gjøre noe, gjør det ordentlig: Ta med et stempel med ordet ”rasist” og bruk det til å stemple folk i pannen.
Moral: Alle er rasister, men bare noen baserer viktige avgjørelser på rase. Hvem er disse noen? Det vet disse noen best selv, for eksempel Erik Schjenken.
Gruppe E: Lise, Martine, Jon, Karoline, Kristin og Magnus.
Vårt utgangspunkt var å fokusere på hvordan skylden har blitt fordelt på ulike aktører i Ali Farah- saken. Vi la vekt på medias rolle. Saken har nesten fått preg av å være en farse, vi valgte derfor å lage et dukketeater. Filmen ” Hvem har skylden?” la vi ut på Youtube og på en egen blogg. Der oppfordret vi folk til å si sin mening. Hundrevis har sett filmen og vært inne på bloggen, men det har vært få som har kommet med kommentarer. Vi endret på teksten i bloggen og prøvde å provosere mer, men det ser ikke ut som det har hjulpet. Folk er kanskje lei av saken.
Youtube:
Blogg:
http://hvemharskylden.blogspot.com :P
Et gjenglemt maleri av Elizabeth I:
""Hva som er kjempeviktig er hvordan hun ser ut", sier david starkey, som har skrevet bøker som tv har laget tv-shows av :P
"Hun er veldig blek og har et rent-image. Bibelen som hun holder i hånda er nøkkelen: Det er hennes måte å si: Se på meg. Jeg er protestant! (OG monarkist!)"
Og synkende oppslutning rundt kongehuset:
"Det viser seg at det er folk som bor på østlands området som liker best monarkiet. Det er vel ikke så rart de andre landsdelen er jo sikkert misunnelige på at det er vi som har konge slottet og kongens familie bor også i Oslo som er på beste vestkant ;-D"
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Folk kommenterte og kommenterte, og det gikk som regel i saklige utspill. Ja ja. Idioti 1 menneskeheten 0. Men neste dag la vi ut innlegget om Mette-Marit, og da ble reaksjonen en ganske annen. I løpet av 30 minutter hadde det blitt fjernet av VG-bloggs moderator, en av de mektigste bloggmoderatorene på VG-nett.
Vi hadde blitt skjermet mot oss selv. Begrunnelsen var "Vis respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende. mvh VG-bloggs moderator."
Spør du oss kunne det samme blitt sagt om Ali Farah-kronikken.
Fascinerende.
Gå derfor ut, og kall alle folkeslag for rasister
Gruppe: Helene, Siri, Thomas, Christian, Andreas og Johnny.
Vi tok med oss to bilder, ett av Ali Farah, ett av ambulansesjåfør Erik Schjenken, gikk ut i verden, spurte folk hvem av mennene de hadde mest sympati for. Målet var å kalle folk rasister, uansett hvem de sympatiserte med. Hvis de utførte et ”valg” mellom disse to mennene skulle vi hevde at de gjorde valget basert på rase. Det viste seg at å kalle folk rasister ikke er like enkelt i praksis som i teorien.
Lærdommer:
1) De som har fått med seg de seneste utviklingene i ambulanse-saken (intervjuet med Erik Schjenken i A-magasinet og Ali Farahs kronikk i Ny Tid) klarer som oftest ikke å velge mellom de to. Jeg har sympati for begge. Disse menneskene er det vanskelig å kalle rasister, fordi de ikke foretar et valg, og fordi de er vennlige, reflekterte personer.
2) En overvekt av unge, hvite mennesker som har lest Ali Farahs kronikk har mistet mye av sympatien for ham, og velger Erik Schjenken. Kaller du disse for rasist (den klassiske rasisten – hvit herser med svart) er svaret ofte av ironisk karakter: Ja, jeg er KJEMPErasist. Med dette svaret vil de indikere at de selvfølgelig ikke er rasister, det er så selvfølgelig at de kan tøyse med det.
3) Alle mennesker er forskjellige, sa en vis mann en gang. Det er en sannhet man merker spesielt godt når man er ute på gaten. Her er noen eksempler på det: (de følgende sitatene er ikke direkte sitater.) Ung, hvit dame i butikk: Jeg har mest sympati for Schjenken, beklager, altså. Her indikerte hun at vi var ute etter å sanke sympati for Ali Farah. Da vi kalte henne rasist, ble stemningen trykket og ubehagelig. Hun var selvfølgelig ikke rasist, hun hadde bare nettopp lest en trist artikkel om Schjenken. Så, en annen dame, mulatt, også i butikk: Jeg KAN ikke være rasist. Hvem skal jeg være rasistisk mot? Hvite? Jeg er jo halvt hvit selv! Jeg er det beste fra begge verdener. Hun sa også at en venninne av henne med minoritetsbakgrunn hadde blitt spyttet på. En pakistansk taxisjåfør: Jeg kan ikke si at han er rasist. (om Erik Schjenken) Han sa også at han i sitt yrke har opplevd ubehagelige situasjoner med både hvite menn og somaliske menn. Alle disse tre var veldig forskjellige mennesker og må ikke gres med en kam.
4) Å kalle noen for rasist, er ubehagelig fordi: Folk blir satt ut av det, stemningen blir dårlig, og du risikerer at folk blir sinte/voldelige (dette skjedde aldri, men alle våre fordommer mot aggressive mennesker peker mot at det KAN skje).
5) På et ute på gaten-oppdrag vil man hele tiden måtte forholde seg til sine egne fordommer. Nei, han er for sint til å bli spurt, hun har det for travelt, hun kommer bare til å gi uinteressante svar, hun har for stor hatt osv. Folk som sier noe annet , at de spurte alle, uten å tenke over hvem de spurte (les: noen i gruppa vår) lyver.
Dette må du huske på neste gang du skal ut på gaten for å kalle folk rasister:
• Ikke vær så feig som oss, kall folk rasister UANSETT hvor diplomatiske og snille de er
• Ha med videokamera, MED kassett
• Ha bind foran øynene, først da kan du kvitte deg med dine egne fordommer, og spørre ALLE
• Hvis du skal gjøre noe, gjør det ordentlig: Ta med et stempel med ordet ”rasist” og bruk det til å stemple folk i pannen.
Moral: Alle er rasister, men bare noen baserer viktige avgjørelser på rase. Hvem er disse noen? Det vet disse noen best selv, for eksempel Erik Schjenken.
Gruppe E: Lise, Martine, Jon, Karoline, Kristin og Magnus.
Vårt utgangspunkt var å fokusere på hvordan skylden har blitt fordelt på ulike aktører i Ali Farah- saken. Vi la vekt på medias rolle. Saken har nesten fått preg av å være en farse, vi valgte derfor å lage et dukketeater. Filmen ” Hvem har skylden?” la vi ut på Youtube og på en egen blogg. Der oppfordret vi folk til å si sin mening. Hundrevis har sett filmen og vært inne på bloggen, men det har vært få som har kommet med kommentarer. Vi endret på teksten i bloggen og prøvde å provosere mer, men det ser ikke ut som det har hjulpet. Folk er kanskje lei av saken.
Youtube:
Blogg:
http://hvemharskylden.blogspot.com :P
Abonner på:
Innlegg (Atom)
