rom272b

Intervju med Erlend Loe

2009-01-18T18:23:00.005+01:00

Erlend Loe forteller om meter med dagbøker, om Kurt og at han kunne skrevet om en statsminister som heter Jens Stoltenberg.

En sitring av forventning surrer blant oss førstisene på tekst. I et håpløst forsøk på å lage det enda mer koselig enn det allerede er i klasserommet er støvet børstet av sofaen, noe vittig er skrevet på tavla og en levende plante er installert for anledningen. Slarva går om hvor morsomt det skal bli og det skal bli enda morsommere enn det igjen og vi skal stille morsomme spørsmål og få morsomme svar og ha det morsomt. Erlend Loe er morsom. I hvert fall bøkene hans. Men hvordan er egentlig Erlend Loe? Klassen har lest Muleum, Loes nyeste roman, og stort sett alle har storkost seg med den. Klokka er slagen tolv og nå er det tid for møte med forfatteren selv.

Inn døra kommer et vandrende fyrtårn. Erlend Loe stripper av seg en enorm sekk, sko, jakke og regnbukse før han forsøker å dandere kroppen sin komfortabelt på sofaen. Han drar strømpene på plass og skuer rundt på de ivrige studentene som nærmest detter av stolen der de sitter i en halvsirkel om ham. Han brummer i gang stemmen og forteller flittig om hvordan han begynte å skrive. Som jeg-personen i Muleum begynte også Loe å skrive dagbok. I løpet av året som utveklingsstudent i Frankrike som syttenåring bygde Loe opp en stabel på nærmere halvannen meter med utskrevne dagbøker.

- Etter det var språket på plass. Jeg var så vant til å skrive at da jeg fikk ideen til Naiv. Super var det bare å kjøre på. Å finne sin egen stil handler om å skrive mye. For meg kommer det veldig enkelt, når jeg først får en ide jeg liker og har tro på setter jeg meg ned og skriver den ut. Jeg vet tittelen, jeg vet ikke hele plottet, men jeg har en ramme. Ideen til Muleum var at jeg ville ha en jente som fløy rundt i verden. Etter hvert som jeg skrev datt brikkene på plass, forteller han.

Loe sier du må la deg bli forelska i din egen ide. Ikke file bort de skarpe kantene. Mange har en tendens til å overarbeide og slipe ned ideen, og til slutt sitter de igjen med en liten rund klump uten noe særlig futt i. Ideen trenger heller ikke være ekstremt original hvis du har et godt språk. Språket er alt, sier han. Selv skriver han ned alle ideer han får og går gjennom notatbøkene med jevne mellomrom og finner kanskje små elementer han kan bruke i bøkene sine. Eller så eskalerer de og blir til egne prosjekter.

Klassen har også hatt Hanne Ørstavik på besøk, en forfatter som har blitt kritisert for å bruke virkelige personer i sine romaner. I Loes fortellinger havner personene ofte i så sære og humoristiske situasjoner at det virker høyst usannsynlig at de er basert på virkelige personer. Men om det er lov å bruke virkeligheten i bøker? For alle del.

- Jeg kunne skrevet en roman om en person som het Jens Stoltenberg og var statsminister i Norge. Det har jeg helt rett til. Jeg er helt enig med Ørstavik i at i skriverommet må forfatteren få være ensom, der har forfatteren total frihet. Eller så har jeg kanskje ikke levd et så utsvevende liv at jeg har møtt noen jeg vil bruke. Men jeg plukker opp små ting her og der som blir med i bøkene mine.

Intensiteten i rommet har gått rett i gølvet og det skrikes etter frisk luft og varm kaffe. Noen heldige får sneket til seg en autograf i hver sitt eksemplar av Muleum og blir stående som smågutter som sammenligner fotballkort. Etter en timinutter er glede og vilje tilbake på topp.

Historiefortelling er det som er interesserer, sier Loe. Han gikk Den Danske Filmskole i København for å få vite ”hva som er piss, hva som er bra”.

- Jeg hadde vært innom Kunstakademiet og der var det tusen meter under taket og alt var lov og jeg hata det. Jeg ville vite konkret hva som var bra. Jeg ville vite hva som må til for å gjøre en historie bra, hva som funker. Jeg ville lære å fortelle historier.

Og fortelle historier kan han. Loe har fortalt mye og mangt, han har skrevet en rekke romaner, skrevet filmmanus og ”barnebøkene” om Kurt. Kurt-bøkene har nærmest kultstatus, til tross for betegnelsen barnebøker.

- Jeg tror ikke noe på å skrive ned til barn. Faren min leste Robin Hood for meg og selv om jeg ikke alltid forsto, var det spennende. Hvis jeg ikke forsto var det bare å spørre. Det samme har flere foreldre fortalt meg, at barna spør hvorfor de ler når de leser og barna ikke synes det er morsomt. Og da må det forklares og vi bringer barna litt inn i voksenverdenen. Det er bedre å dra dem opp enn å komme ned til dem.

Klassen begynner å bli go’mett på kloke og morsomme ord fra Loe, og runder av med å fiske etter noen tips&tricks for å skrive en knakendes god roman. Loe trekker litt på skuldrene.

- Når jeg har det morsomt og bra når jeg jobber, føles det som andre også synes det er bra når de leser det, smiler han.

Seks ords fortellings konkurranse finale avstemning

2008-12-09T00:46:00.002+01:00

Da var omsider konkurransen omsider over. Jeg vet det har vært mange lange uker med neglebiting, tommeltvinning og dynetrekking, men resultatet er inne. Vi sitter nå igjen med finalistene til

Seksordsfortellingskonkurransen.

Det har vært en lang prosess å sile ut de aller beste, men jeg har gått nøye til verks, og tror dere alle skal være enige i utvelgelsen.

Av de to innsendte bidragene sitter vi nå igjen med to bidrag. De to bidragene er:

"Jeg skriver dette med én hånd"
og
"Planeten Tellus har trolig vært befolket."

La avstemmingen begynne her: avstemning

I morgen. Neida, nå med én gang. I morgen.

Johan Harstad med flere: Hvordan bli et skrivende menneske?

2008-11-23T15:32:00.002+01:00

tirsdag 25. november kl. 19:00 på BLÅ

Litteratur på Blå har invitert en forfatter, en forelegger og en forfatterskolelærer for å snakke om forskjellige strategier for å bli et skrivende menneske.
Går du med en spirende forfatter i magen bør du få med deg denne kvelden.

Merete Morken Andersen er forfatter og underviser på Aschehoug forfatterskole.
Morten Moi er forelegger i Gyldendal.
Johan Harstad en ung, dyktig forfatter.

Disse tre vil dele med publikum sine erfaringer med skriveprosessen. Arrangementet oppfordrer til stor deltagelse fra publikum, så forbered spørsmål, for her har du muligheten til å spørre om alt du måtte lure på for å bli forfatter!

* Mer informasjon: Litteratur på Blå
* Billetter: 30 kr

Fernando Pessoa

2008-11-13T22:37:00.010+01:00

"Et "must" for alle som har hang til dagdrømming og eksistensiell undring"

Fernando Pessoa (1888 - 1935) var en portugisisk poet og prosaist. Han levde et meget tilbaketrukket liv i Lisboa, og det var først etter hans død han begynte å få et internasjonalt rykte som poet. Grunnen til dette var at en kiste med mer enn 25.000 notatbøker, brev, skriblerier og dikt skrevet av ham ble oppdaget og begynt kartlagt. I 1982 ble Uroens bok - i senere tid omtalt som "et "must" for alle som har hang til dagdrømming og eksistensiell undring" utgitt, og verden fikk øynene opp også for den prosaiske siden av hans særeegne forfatterskap. I dag regnes han som en sentral skikkelse i det 20- århundrets poetiske modernisme.

Noe av det som gjør Pessoas forfatterskap så unikt var at han skrev under en rekke heteronymer. Det vil si selvstendige dikterpersonligheter som alle har forskjellige personligheter og egen skrivestil og dikter ut fra sine syn på livet, på politikk og filosofi (i motsetning til pseudonymet som blir brukt som dekknavn for en virkelig person). Han hadde minst tjueto heteronymer, men de tre mest berømte er Ricardo Reis, Àlvaro de Campos og Alberto Cairo. En fjerde, Bernardo Soares, skal være "forfatteren" av Uroens Bok, og ligne mest på forfatteren hva det gjelder personlighet.

Her er utdrag fra dikt av forskjellige heteronymer og ett signert forfatteren selv:

Alberto Caeiro:

"The Keeper of Herds"

I have no ambitions and no desires.
To be a poet is not my ambition,
It's my way of being alone.

Ricardo Reis:

As long as I feel the full breeze in my hair
And see the sun shining strong on the leaves,
I will not ask for more.
What better thing could destiny give me
Than the sensual passing of life in moments
Of ignorance like this?

Àlvaro de Campos

"The Tobacco Shop"

I'm nothing.
I'll always be nothing.
I can't want to be something.
But I have in me all the dreams of the world.

Fernando Pessoa selv:

"Autopsychography"

The poet is a faker
Who's so good at his act
He even fakes the pain
Of pain he feels in fact.

Lyst på mer?

Sjekk denne siden

Boken Fernando Pessoas tre siste dager av Antonio Tabucchi er en kjekk liten fortelling. I denne boken får Pessoa besøk på sitt dødsleie av sine mest berømte heteronymer, og hver av dem har en hemmelighet å fortelle.

Sjekk ditt lokale bibliotek for en Fernando-oppfriskning.

God fornøyelse!
- Max

Sesongens første konkurranse

2008-11-10T13:33:00.006+01:00

Vi i bloggruppen har bestemt oss for å utlyse en konkurranse. Konkurransen går ut på å skrive den beste seksordsfortellingen på Max (Berg) seks ord.

Premie: Vinneren vil få fritak fra å få konstruktiv kritikk (fra Hasse) resten av året.

Frist: Søndag 16. november.

Regler: Kun én fortelling per pers.

Fremgangsmåte: Send bidraget ditt på mail til oss ( rom272b@gmail.com ). Vi har avstemming hele søndag.

Vi ønsker dere lykke til med konkurransen, men også med andre ting som opptar dere for tiden.

A Heartbreaking Work of Staggering Genius

2008-11-06T15:42:00.001+01:00

Eller Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk, skrevet av Dave Eggers.

Boka handler om livet til Dave (21 år), som får ansvar for sin 14 år yngre bror, når deres foreldre dør av kreft, med bare noen måneders mellomrom. Dave tar med seg lillebroren Toph og flytter fra hjembyen Chicago, til San Francisco. Boka er basert på en sann historie, og de gangene man synes historien er for drøy er det bare å minne seg selv på at ikke noe univers er rarere enn vårt eget.

Men hva er det som gjør at jeg liker denne boka så godt?

Det er gjenkjennelsen som handler om hvor vanskelig det er å ville være original og ekte, føle at man er viktig, eller kanskje til og med viktigst, føle at man har opplevd noe ingen kan forstå, og samtidig ønske tryggheten i være en del av en gjeng, en av mange, eller i det minste finne noen som forstår.

Det er hans beskrivelser av død og alt som følger med, hans forhold til det motsatte kjønn, hans rolle som ung oppdrager og hans syn på verden, ispedd en god dose (selv)kritikk, bevissthet og humor. Det er måten han beskriver sorg og redesel; når det blir en del av livet, kan det ikke unngå å bli en del av hverdagen. Det er historien, tilsynelatende langt fra min egen hverdag, uten ansvar for noen andre enn meg selv, som gir meg en følelse av at de tingene vi synes er vanskeligst er vi ikke alene om å slite med.

Det er det drivende språket og Eggers uttrykk. Boka er ikke tunglest, men Eggers leker seg med språket og derfor er den engelske utgaven en utfordring, for de av oss som pleier å velge den norske versjonen. Heldigvis er oversettelsen et glimrende alternativ. Oversetteren Jon Rognlien står med glans i faget "krevende oversettelse".

Bokas baksidetekst prøver å oppsummere hva boka handler om, og klarer det like bra som jeg klarer i andre avsnitt. Teksten avsluttes med følgende: ...dette er en av de bøkene som du, etter å ha lest den, ikke er i tvil om at du har lest.

Jeg kan ikke se for meg noe annet.
- Hanna

Ukas anbefaling

2008-10-30T22:38:00.005+01:00

God fredag! Vi i bloggruppen vil starte en slags tradisjon med ukentlige anbefalinger av ulike slag. Håper det faller i smak:) til tross for vår opphøyde status i klassen, er vi mottagelige for innspill fra dere andre om finuerlige anbefalinger.

Denne uken er det boken "Den lille prinsen" av Antoine de Saint-Exupery som får æren av å bli satt på en aldri så liten pidestall. Den er min ubestridte yndlingsbok gjennom tidene! Så om det skulle være noen der ute som på merkverdig vis IKKE føler seg som bedre mennesker etter å ha lest den ( jeg regner jo med at alle nå kommer til å lese den!), så ønsker jeg ikke å få høre om det, av den enkle grunn at jeg da blir nødt til å dele ut pryl!! helt seriøs ass-kicking. Har ikke så lyst til det, for jeg får så vondt i hånda (eller foten, om du vil).

Tilbake til boka.. Den er ganske enkelt et must for ethvert (hobby)filsosoferende menneske; enkel, vakker og lettlest! En helt nydelig bok om de store tingene i livet; om hva som er betydningsfullt for oss og hvorfor. Så om du har vært så uheldig at du hittil i livet ikke har fått oppleve gleden av å lese om den lille prinsen, er den kommende uken en gylden anledning til å gjøre noe med dette!

Jeg har en snikende magefølelse om at denne teksten er stinn av skrivefeil, men jeg orker ikke lese gjennom den, da jeg regner med at tekstklassen vil belyse disse etterhvert som de oppdages. Så jeg lar dere lese korrekturen for meg! Sweet! Dette ble ihvertfall den store parentesteksten. Se også:

http://www.brainyquote.com/quotes/authors/a/antoine_de_saintexupery.htm

Brainyquote siden i seg selv er vel egentlig verd en liten anbefaling..

Ha en magisk helg! fred ut, ord opp, og ikke glem lua på dansegulvet

Helene

Åtte tips fra en mester

2008-10-29T11:16:00.005+01:00

Kurt Vonnegut (1922 - 2007) var en svært profilert og sjangerlekende amerikansk forfatter og kunstner. Mange mener han er blant de viktigste forfatterne av det 20. århundret. Hans mest kjente bøker var "Slaughterhouse-Five" og "Cat's Cradle".

I sin bok "Bagombo Snuff Box: Uncollected Short Fiction", listet han opp åtte regler for å skrive en god novelle. Men han sa også at virkelig gode forfattere gjerne bryter én eller flere av disse reglene.

Prosjekt i deltakende kommunikasjon

2008-10-29T09:52:00.010+01:00

De to siste ukene har vi jobbet med deltakende kommunikasjon. Første del i prosjektet var et grundig dypdykk i Ambulansesaken. Neste steg var å lage et prosjekt der publikum skulle kunne delta. De fem gruppene valgte å løse dette på vidt forskjellige måter og her er de ulike løsningene:

Gruppe A - Sigurd, Åse, Hanna, Karoline og Max
Det har blitt diskutert rasisme, diskriminering og medias makt opp og ned og i mente. Vår gruppe klarte etter mye om og men å bestemme oss for å utforske diskriminering. Vi ville finne ut hva som må til for at en svakere stilt person som tydelig trenger hjelp får det. Og hvordan reagerer folk på at én nekter å hjelpe? Det bar ned til Akersgata, nærmere bestemt utenfor VG-huset, med skjult kamera og mikrofon, en “lam” mann i rullestol (meg) og en som spiller drittsekken som ikke vil hjelpe (Sigurd).

Max: Problemet med å spille offer var å misbruke andre menneskers velvilje. Litt frekt å sette dem i en situasjon der de burde hjelpe, men hvor det egentlig ikke er behov for det. Det var inspirerende å se hvor mange som hjalp til, og det var interessant å høre kommentarene etterpå. Mange var reflekterte rundt egen rolle, men forsto også hvorfor noen valgte å ikke hjelpe. Jeg fikk og en god del kjappe blikk ala "Jeg kikker bare kjapt på deg fordi du sitter i rullestol"-blikk. Ekkelt.
Sigurd: Det var ubehagelig. Jeg prøvde å lese blikkene til de som prøvde å hjelpe. Jeg så en blanding av vantro og raseri. Jeg var ivrig på å få opp mikken og avsløre spillet så fort som mulig, så de kunne se at jeg ikke er et rasshøl. I etterkant var det et par stykker som sa at de ikke var så overrasket over at jeg ikke gadd å hjelpe Max. Det hadde jeg vært. Å vippe opp en stakkars rullestolbruker koster deg 3 kalorier, og burde komme som en reflekshandling hos alle voksne, friske mennesker.

De andre gruppene kommer med sine bidrag om alt for lenge. Stay tuned

Gruppe C - Ragnhild, Ole, Nina-Beathe, Ola, Filip, Hans Christian

Vi bestemte oss ganske tidliggg for å lage en kobling mellom Ali Farah-saken og det at Mette-Marit snublet i en trapp i Kiev. Vi visste ikke helt hvilken problemstilling vi ville belyse, men jobbet snarere med måter å få saken ut til folk på. Valget falt på å lage en provoserende blogg. Men hvordan skulle den provosere?

Ali Farahs kronikk i Ny Tid provoserte jo mange, med sine koblinger mellom nåtidens nordmenn og 18/1900-tallets kolonimakter. Det ble sagt at han burde ha blitt beskyttet mot seg selv, og mange lurte svært på hvem som hadde skrevet det for ham.

I den anledning ville vi prøve å se hvor usaklig og ureflektert en blogg kunne være før noen tok affære. For å fremstå som en legitim blogg gi vi på tirsdagen til verks, og skrev flere idiotiske blogginnlegg om ting som

Monarkiet i Nepal:

"Han hevdet at folke foretrekker ”fred”, framfor diktatorisk monarki. Jeg vedder mitt abonnement på Se&Hør på at vis han hadde GIDDET å spørre folket så ser han at de VIL ha monarki :-( Monarki er den beste styreformen og er mye bedre en anarki og Nepal presidenten."

Et gjenglemt maleri av Elizabeth I:

""Hva som er kjempeviktig er hvordan hun ser ut", sier david starkey, som har skrevet bøker som tv har laget tv-shows av :P
"Hun er veldig blek og har et rent-image. Bibelen som hun holder i hånda er nøkkelen: Det er hennes måte å si: Se på meg. Jeg er protestant! (OG monarkist!)"

Og synkende oppslutning rundt kongehuset:

"Det viser seg at det er folk som bor på østlands området som liker best monarkiet. Det er vel ikke så rart de andre landsdelen er jo sikkert misunnelige på at det er vi som har konge slottet og kongens familie bor også i Oslo som er på beste vestkant ;-D"

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Folk kommenterte og kommenterte, og det gikk som regel i saklige utspill. Ja ja. Idioti 1 menneskeheten 0. Men neste dag la vi ut innlegget om Mette-Marit, og da ble reaksjonen en ganske annen. I løpet av 30 minutter hadde det blitt fjernet av VG-bloggs moderator, en av de mektigste bloggmoderatorene på VG-nett.

Vi hadde blitt skjermet mot oss selv. Begrunnelsen var "Vis respekt for menneskers egenart, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn. Fremhev ikke personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende. mvh VG-bloggs moderator."

Spør du oss kunne det samme blitt sagt om Ali Farah-kronikken.

Fascinerende.

Gå derfor ut, og kall alle folkeslag for rasister

Gruppe: Helene, Siri, Thomas, Christian, Andreas og Johnny.

Vi tok med oss to bilder, ett av Ali Farah, ett av ambulansesjåfør Erik Schjenken, gikk ut i verden, spurte folk hvem av mennene de hadde mest sympati for. Målet var å kalle folk rasister, uansett hvem de sympatiserte med. Hvis de utførte et ”valg” mellom disse to mennene skulle vi hevde at de gjorde valget basert på rase. Det viste seg at å kalle folk rasister ikke er like enkelt i praksis som i teorien.

Lærdommer:
1) De som har fått med seg de seneste utviklingene i ambulanse-saken (intervjuet med Erik Schjenken i A-magasinet og Ali Farahs kronikk i Ny Tid) klarer som oftest ikke å velge mellom de to. Jeg har sympati for begge. Disse menneskene er det vanskelig å kalle rasister, fordi de ikke foretar et valg, og fordi de er vennlige, reflekterte personer.
2) En overvekt av unge, hvite mennesker som har lest Ali Farahs kronikk har mistet mye av sympatien for ham, og velger Erik Schjenken. Kaller du disse for rasist (den klassiske rasisten – hvit herser med svart) er svaret ofte av ironisk karakter: Ja, jeg er KJEMPErasist. Med dette svaret vil de indikere at de selvfølgelig ikke er rasister, det er så selvfølgelig at de kan tøyse med det.
3) Alle mennesker er forskjellige, sa en vis mann en gang. Det er en sannhet man merker spesielt godt når man er ute på gaten. Her er noen eksempler på det: (de følgende sitatene er ikke direkte sitater.) Ung, hvit dame i butikk: Jeg har mest sympati for Schjenken, beklager, altså. Her indikerte hun at vi var ute etter å sanke sympati for Ali Farah. Da vi kalte henne rasist, ble stemningen trykket og ubehagelig. Hun var selvfølgelig ikke rasist, hun hadde bare nettopp lest en trist artikkel om Schjenken. Så, en annen dame, mulatt, også i butikk: Jeg KAN ikke være rasist. Hvem skal jeg være rasistisk mot? Hvite? Jeg er jo halvt hvit selv! Jeg er det beste fra begge verdener. Hun sa også at en venninne av henne med minoritetsbakgrunn hadde blitt spyttet på. En pakistansk taxisjåfør: Jeg kan ikke si at han er rasist. (om Erik Schjenken) Han sa også at han i sitt yrke har opplevd ubehagelige situasjoner med både hvite menn og somaliske menn. Alle disse tre var veldig forskjellige mennesker og må ikke gres med en kam.
4) Å kalle noen for rasist, er ubehagelig fordi: Folk blir satt ut av det, stemningen blir dårlig, og du risikerer at folk blir sinte/voldelige (dette skjedde aldri, men alle våre fordommer mot aggressive mennesker peker mot at det KAN skje).
5) På et ute på gaten-oppdrag vil man hele tiden måtte forholde seg til sine egne fordommer. Nei, han er for sint til å bli spurt, hun har det for travelt, hun kommer bare til å gi uinteressante svar, hun har for stor hatt osv. Folk som sier noe annet , at de spurte alle, uten å tenke over hvem de spurte (les: noen i gruppa vår) lyver.

Dette må du huske på neste gang du skal ut på gaten for å kalle folk rasister:
• Ikke vær så feig som oss, kall folk rasister UANSETT hvor diplomatiske og snille de er
• Ha med videokamera, MED kassett
• Ha bind foran øynene, først da kan du kvitte deg med dine egne fordommer, og spørre ALLE
• Hvis du skal gjøre noe, gjør det ordentlig: Ta med et stempel med ordet ”rasist” og bruk det til å stemple folk i pannen.

Moral: Alle er rasister, men bare noen baserer viktige avgjørelser på rase. Hvem er disse noen? Det vet disse noen best selv, for eksempel Erik Schjenken.

Gruppe E: Lise, Martine, Jon, Karoline, Kristin og Magnus.

Vårt utgangspunkt var å fokusere på hvordan skylden har blitt fordelt på ulike aktører i Ali Farah- saken. Vi la vekt på medias rolle. Saken har nesten fått preg av å være en farse, vi valgte derfor å lage et dukketeater. Filmen ” Hvem har skylden?” la vi ut på Youtube og på en egen blogg. Der oppfordret vi folk til å si sin mening. Hundrevis har sett filmen og vært inne på bloggen, men det har vært få som har kommet med kommentarer. Vi endret på teksten i bloggen og prøvde å provosere mer, men det ser ikke ut som det har hjulpet. Folk er kanskje lei av saken.

Youtube:

Blogg:

http://hvemharskylden.blogspot.com :P

Fashionably late

2008-10-27T20:05:00.004+01:00

Nå som alle har (eller burde ha) levert essayet sitt på forumet, er vi stolte av å kunne presentere noen tips og triks å tenke på når man skriver essay:

· Jeg har spurt meg selv hva som er poenget med det jeg skriver om.

· Jeg har vært mer opptatt av å undre meg enn av å komme til en bestemt konklusjon.

· Jeg har nærmet meg emnet fra flere kanter, gransket det og prøvd å kaste lys over det fra en personlig synsvinkel

· Jeg har unngått klisjéaktige tanker.

· Jeg har prøvd å samle refleksjonene mine i et paradoks, og jeg har unngått å skrive ”Jeg mener….”, ”Jeg synes….”, ”Her føler jeg at det er riktig å …” osv.

· Jeg har skrevet ned episoder på en slik måte at leseren settes i en bestemt stemning.

· Jeg har knyttet refleksjoner til episoden(e) og bygget opp teksten slik at det er refleksjoner både før og etter episoden.

· Jeg har vært språklig bevisst, arbeidet med å formulere setninger som klinger godt, og jeg har brukt litterære virkemidler, for eksempel kontraster, språkbilder, ordspill og bokstavrim.

· Jeg har brukt ironi og humor uten å bli flåsete eller fleipete.

· Jeg har uttrykt meg muntlig og unngått uttrykk og setninger som ville være unaturlige å bruke i en samtale.

· Jeg har et tankevekkende innhold.

· Jeg har husket å spandere en kopp kaffe på max.

· Hovedidéen min ligger hele tiden under teksten. Emnet er den røde tråden i teksten, men det kan være sidesprang.

· Jeg har overlatt til leseren å trekke konklusjoner.

Ho.
Ho.

Ikke nok tekst på skolen? Prøv dette!

2008-10-23T00:48:00.004+02:00

23.10.08:

Journalistisk og politisk skriveverksted på Deichmanske bibliotek kl 16.30 (gratis)
Meld deg på skriveverksted, og lær om:

- hva som gjør en tekst god
- hva du må gjøre for å komme på trykk
- hvordan du – på dine premisser – kan bli bedre til å skrive

Olav H. Hauge-kveld på Litteraturhuset kl 19.00 (gratis)
Forfattar Sigmund Løvåsen, bidragsytar til Tid å hausta inn – 31 forfattarar om Olav H. Hauge, kåserer. Biletkunstnar og forfattar Bodil Cappelen, enkje etter Olav H. Hauge, les opp utvalde dikt. Folkemusikar Knut Hamre frå Hardanger spelar fele.

Simon Stranger leser fra MNEM på Chateau Neuf, bokkaféen kl. 20:00 (gratis)

Info om boken
Forfatterens hjemmeside

Pecha Kucha

http://www.bokibyen.no/Program/Pecha-Kucha-Bok

For de av dere som ikke allerede er på Underskog er det på høy tid dere kommer dere dit og "går ut for å nå ut"

W+H+F = ?

2008-09-26T16:47:00.000+02:00

denne kan dere gruble på i ferien!

Viktig melding angående spillkveld!

2008-09-17T15:33:00.002+02:00

Det er flott hvis alle som skal på spillkveld (og det skal dere vel?) kan sende sms til den de skal på vors hos. Det er kjekt for dem å vite, vet du. Dere finner listen her: Listen

Gjør det så fort dere leser dette!

Ukens anbefaling

2008-09-16T22:20:00.004+02:00

Apples iPhone har gjort det stort med touch-screen, og teknologien er i full utvikling. Selskapet Swype har tatt konseptet et steg videre og har gjort det kjappere og enklere. Målet er å bruke programvaren på mobiltelefoner, spillkonsoller og TVer. Når det vil bli presentert er usikkert, men en kjapp sniktitt nå er det verdt.

Se video her

Førsteklasse tekst

2008-09-15T18:53:00.045+02:00

Her er herligheten! I totalt tilfeldig rekkefølge, med dem vi liker best på toppen.

Ola Nielsen
Jeg er Ola, hva det innebærer er jeg usikker på. Jeg liker skjønnliterær skriving og absurditet. Håper en dag på å bli politisk kåseri-forfatter eller kanskje kaospilot, med et bokprosjekt på si. Jeg sjonglerer for tiden: Redaktør, Art Director, revyinstruktør og tekststudent. Det er fire ganske tunge baller å holde i lufta. Tydeligvis er jeg flink med baller (slo du en homoerotisk-vits her, er du virkelig forutsigbar). Jeg liker hatter, men ikke de som ser ut som blyantspissere. Jeg liker ikke bloggen til Øivind, men Jon er ålreit. Sushi

Olas blogg

Christian Valeur
Alle vet om det selvfølgelige. Men alle bruker det selvfølgelige. Daglig. Jeg har vonde drømmer om det selvfølgelige. Hver dag i mitt liv er en evig kamp for å unngå det selvfølgelige. Jeg er som alle andre. Selvfølgelig. Jeg har lyst til å våkne en dag og være kjempespesiell.
For øvrig er jeg et menneske. Jeg er interessant. Jeg vet mye. Jeg kan mye. Jeg har sett på TV, jeg også. Jeg er født med gullhår over hele kroppen. Jeg får alltid dårlig samvittighet når jeg klager.

Christians blogg

Ole Idar Bråthen, 26
Eks-fotballidiot, drammenser, psykologistudent og bergenser. Bor på St.Hanshaugen, liker Oslo, øl, musikk, vår, film, trening, raushet, litteratur, natur, bading i kaldt vann og søndagskjærester.

Oles blogg

Helene Skyberg
Jeg er Helene. Helene er født i tvillingens tegn, med alt det innebærer. Jeg liker best å skrive om ting som irriterer meg. Flaks for meg at den listen er lang.. Som oftest er jeg ufrivillig morsom.

Johnny, 26
Idiot på 26 fra LHMR. Drikkfeldig og folkestygg. Misforstått kvinnefiendtlig, egentlig en kvinnehyggelig fotmassasje-maskin. Hater tær. Nedlatende til dverger, ler fortsatt av mongolide. Dårlig taper, enda verre vinner. Normalt forhold til egen avføring. Fifa autist. Fotball og spaghetti-western entusiast. Kjefter på folk han ikke kjenner, og tar seg betalt for det. Anbefales på sitt fulleste.
Terningkast 4.

Andreas Halvorsen, 27
Han er en gutt. Kanskje en mann. Han er i allefall 27 år. For tiden er han en ikke-praktiserende heterofil. Mer informasjon om denne fyren kan du Google deg frem til, sa brura. Eller les manualen som medfølger meg.

Kristin Halland
Jeg er enkel og komplisert. Halvt vestlending, helt østlending. Smiler når jeg spiser torsk og mandelpoteter. Har flere halvsøstre enn du tror. Skriver rart og ikke rart. St.Hanshaugen gir meg husrom. Bonnie Prince Billie ligger i cd- spilleren. Jobber som støttekontakt. Omgås ikke hunder, holder meg til mennesker. Reiser når muligheten byr seg. Er ikke langsint.

Kristins blogg

Frank Bræin
Eg er ein person som er glad i livet og som likar å smile. Eg er vel ein av dei yngste her, men det gjer ikkje noko. For då kan eg sjå opp til dei andre, eg reknar nemlig med at dei veit kva dei gjer. Annars vil eg bli djupt såra og vonbroten. Om eg ikkje høyrer musikk og teiknar små krusedullar på kvite ark, trenar eg små ninjakids som skal hjelpe meg å take over verdsherredøme. Så pass dykk.

Franks blogg

Hanna Hvattum, 24
Hanna er 24 år og har drevet med teater, organisering, musikk og skrift de siste årene. Før det drev hun med andre ting. Blant annet har hun gått en del år i barnehage. I barnehagen ble hun kalt for Pippi.Hun synes mat er viktig og kan bake uten oppskrift.
Den viktigste boken hun har lest er Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig.Hun er ikke født med ski på beina, men med hodetelefoner på hodet. (Hun har ikke en gang ski, men ønsker seg det til jul. Hun har skibukse.)
Noe av det beste hun vet er dans uten hemninger.

Hannas blogg

Filip Jorde Lunde
Jeg er en fresh type med impulsive innspill som setter meg helt ut noen ganger. Sier heller aldri nei til en pils eller en treningsøkt. Finner det festlig å synge, vippe i rullestol eller jobbe med dekorgruppa i klasserommet. Er også fan av å tulle, men er ikke helt ukjent med tøyset heller. Ja ja, for en kar dere. Peace og is.

Filips blogg

Olav Starheimsæter
Eksilsunnmøring med tre gitarer, to kårder og en mac. Ikke lenger fascinert av det morbide. Nattmenneske og koffeinslave. Samler på østtyske skinnslips.

Olavs blogg

Jon Kim Vik
”Det er vamt i dag”, sa han, og myste mot solen. ”Solen er varm som solen”, fortsatte han, og flyttet svetten fra pannen til håndbaken med en meterlang, rutinert bevegelse. Han slikket svetten av håndbaken og snudde seg rundt mot de andre, kun med en seig rotasjon av hodet. Resten av kroppen stod som meislet til jorden, og han smilte et fullgodt tannsmil, før han fornøyd avsluttet; ”Jeg sier som Ibsen alltid sa: ”Svetten renner når det er varmt som i sola.”"

Jons blogg

Max Alexander Berg, 21
Når Max får skrive om det han liker, blir det noveller og korttekster om mannen i gata, og hvordan livet kan dele ut en rett venstre eller en bukett roser. Inspirasjon hentes fra medelever, forfattere, illustratører, kunstnere som har hodet på rett plass og alt det fine og stygge rundt oss. Om vinteren får pennen hvile, og snøbrettet jobbe!

Max' blogg

Thomas Skogholt, 22
Komplisert individ med grumsete fortid, sa mannen, og smilte for seg selv. Det sier vel det meste og det minste uten å si for mye. Gud er forresten en skikkelig kjip fyr.
Gi meg heller en rustning av lær og metall og la meg svinge fortidens sverd på en gammel, glemt slagmark. Kanskje jeg drømmer, men jeg er heldigvis ikke alene... En dag skal vi vandre sammen, der hvor skyggene rår og trærne er uten røtter. Carpe Noctem.

Åse Formoe
Bill. mrk. Jente 21, søker klassekamerat/morfer for hygge og samtale. Sosial status spiller ingen rolle, men ser helst at du er adlet. (fyrste). Du: liker fransk beat-poesi, (Camdonne- regionen), musikkollektivet Salt n´Pepa og har en del ferske dadler hvis du skjønner hva jeg mener..;). Litt om meg: Har en drøm om å oppnå en tekstuell tilstand der tankespinnets-elipserende lysglimt setter meg inn i klarhetens nu....Liker å herske. Interessert? Svar som Kong Salamon til amfetaminrypa@msn.com. Ikke bry deg med bilde, alle (medaljerte) fyrster er...så vakre.

Sigurd Øygarden Flæten
Forhenværende student i litteraturvitenskap og sjømann av yrke. Direkte etterkommer av Leonard Frederik Griffenfeldt, den første til å postulere prinsippet om magnetisk permeabilitet innenfor elektrodynamikken. Sigurd ble i 1998, som tidenes yngste, utnevnt til å motta st. Olavs orden for sitt arbeide for gatebarn, men takket nei til utnevnelsen. Har ved flere anledninger blitt kritisert for å fare med usannheter, noe han selv tar kategorisk avstand fra.

Applaus!

2008-09-11T14:04:00.004+02:00

Jeg har et forslag.

Istedenfor lang og usamspilt applaus, bør vi bli enige om en fast måte å klappe på hver gang. Jeg foreslår fem raske, unisone klapp. Klapp, klapp, klapp, klapp, klapp. Det blir bra.

Seriøst.

Første oppgave

2008-09-10T14:41:00.001+02:00

Klassens første mulighet til å interagere med bloggens innhold, blir å:

1. Skrive en kort tekst om seg selv på maks 400 tegn (med eller uten mellomrom).
2. Sende et bilde av seg selv på maks 400 tegn.
3. Sende bloggadressen sin, maks tegn.

Utover det skal dere forholde dere passive inntil videre.

Starten på et Bloggeventyr

2008-09-10T13:27:00.000+02:00

Vi er BloGruppen, og dere er ikke BloGruppen. Vi har all makt over denne bloggen, og det har ingen andre. Ikke prøv å skrive noe på den uten vår tillatelse. Det kan dere uansett ikke, for dere kan verken passordet, eller noe annet. Dere kan ikke en gang skrive.

Nå får dere inntrykk av at vi er en streng gruppe, og det er vi. Men sammen skal vi vokse. Ikke bare leggene våre, men også psykisk. Sammen skal vi lage et bloggeventyr uten like, og forhåpentlig vil dette føre til høy bloggaktivitet blant dere alle. Unntatt Øivind.

Dette blir tekstuelt legendarisk.